Illustrasjonsfoto:

Mormor fikk Høyesterett til å øke nivået for hva som betegnes som «svært begrenset samvær»

Barnevernet mente at åtte timers samvær i året ikke er svært begrenset, men Høyesterett var ikke enig.

Publisert

Per Racin Fosmark

Per Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.

Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.

Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Dersom et barn er under offentlig omsorg, kan barnets slektninger, eller andre barnet har nær tilknytning til, kreve å få samvær med barnet dersom ett av to vilkår er oppfylt:

Enten at den ene eller begge foreldrene er døde, eller dersom barnets mor, far eller begge foreldrene ikke har rett til samvær med barnet, eller bare har rett til det som betegnes som «svært begrenset samvær».

Dette fremgår av barnevernloven § 4-19 fjerde ledd bokstav a og b.

Den 1. juli 2021 avsa Høyesterett en enstemmig dom (HR-2021-1437-A) der domstolen tok stilling til hva som kan betegnes som «svært begrenset samvær».

Kort om sakens bakgrunn: Jenta i saken er seks år, og ble akuttplassert i beredskapshjem da hun var tre måneder gammel. Siden har hun bodd i det fosterhjemmet der hun fortsatt bor.

Fylkesnemnda i Møre og Romsdal har vedtatt at jentas biologiske foreldre skal ha samvær totalt åtte timer i året, fordelt på fire samvær. Barnevernet har ført tilsyn under samtlige samvær.

Mormor nesten alltid med

Frem til dommen falt, hadde det totalt vært gjennomført 36 samvær med de biologiske foreldrene. Mormoren har vært med på 31 av disse.

Barnevernloven § 4-19 fjerde ledd

«Barnets slektninger, eller andre som barnet har en nær tilknytning til, kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet og samværsrettens omfang når

a) den ene eller begge foreldrene er døde, eller

b) fylkesnemnda har bestemt at den ene eller begge foreldrene ikke skal ha rett til samvær med barnet eller at foreldrenes rett til samvær skal være svært begrenset.»

I 2017 krevde mormoren og hennes samboer eget samvær med barnebarnet, noe barnevernet mente jenta ikke hadde behov for.

Fylkesnemnda avgjorde at mormoren ikke hadde krav på partsstilling, hverken etter barnevernloven § 4-19 tredje eller fjerde ledd. (Tredje ledd omhandler situasjoner der en slektning eller andre har hatt daglig omsorg for barnet i foreldrenes sted).

Mormoren og samboeren anket til tingretten, uten å vinne frem, og derfra videre til Frostating lagmannsrett. I desember 2020 avsa Frostating dom, og frifant kommunen.

I anken til Høyesterett anførte advokat Harald Grape, på vegne av mormoren, at «barnevernloven § 4-19 fjerde ledd ikke er forenlig med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 hva gjelder besteforeldres partsrettigheter, og subsidiært at terskelen for hva som er «svært begrenset samvær» må økes i lys av senere års praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Høyesterett».

Kommunen: Seks samvær i året er ikke sterkt begrenset

Motparten - kommunen - mente at et samvær på fire til seks ganger i året ikke er svært begrenset, og at å avvise mormorens krav om samvær ikke ville være et brudd på EMK eller aktualitetskravet i tvisteloven § 1-3, fordi mormoren faktisk har samvær med barnebarnet.

Barnets foreldre var også parter i saken, og støttet mormorens krav om partsrettigheter: Barn med begrenset foreldrekontakt må sikres mulighet for kontakt med verdifulle ressurspersoner, og kontakten vil bidra til å styrke barnets bånd til den biologiske familien, anførte foreldrene.

Sakens parter

Prosessfullmektig for mormoren: Advokat Harald Grape

Prosessfullmektig for kommunen: Advokat Frode Lauareid.

Prossessfullmektig for jentas biologiske foreldre: Advokat Halvard Helle

Dommere i saken: Arne Ringnes, Aage Thor Falkanger, Knut H. Kallerud, Borgar Høgetveit Berg og Magnus Matningsdal.

Hele dommen finner du her.

Høyesterett kom til at mormoren har en «aktuell interesse i få avgjort om hun har en selvstendig og formalisert samværsrett», og at kommunens anførsler om at tvisteloven § 1-3 ikke er oppfylt, klart ikke kunne føre frem.

Strand Lobben-dommen ga utvikling

I dommen viser Høyesterett til at EMDs storkammerdom, den såkalte Strand Lobben-dommen, har gitt en vesentlig utvikling i norsk rettspraksis for fastsettelse av samværsomfanget. Også tre avgjørelser fra mars 2021 ( HR-2021-474-A, HR-2021-475-A og HR-2021-476-A) gjør at det som Høyesterett tidligere vurderte som svært begrenset samvær, ikke lenger kan opprettholdes, ifølge dommen.

Høyesterett viste også til storkammeravgjørelsen HR-2020-662-S.

Høyesterett kom til at nivået for «svært begrenset samvær» etter utviklingen i rettspraksis med hensyn til fastsettelse av samværsomfang nå er seks samvær i året.

Er samværet mer omfattende enn dette, er derimot dette vilkåret for partsstatus ikke oppfylt. Uttalt at det sentrale må være hyppigheten av samværene.

Samværenes lengde kan bare få betydning der det er tale om langvarige samvær, for eksempel over en dag eller et døgn.

I slike tilfeller holdt Høyesterett det åpent om nivået bør ligge under seks ganger årlig.

Skal ikke bare være unntak

«På den annen side må nivået ikke ligge så lavt at det i praksis fører til at det gis partsstatus bare helt unntaksvis. Et slikt resultat synes ikke godt forenlig med at forholdet mellom besteforeldre og barnebarn som disse har nær tilknytning til, er å anse som familieliv som er beskyttet av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, jf. 2015-dommen avsnitt 54», skriver Høyesterett.

Høyesterett bestemte at tre timers samvær seks ganger i året - som er nivået foreldrene har nå - er svært begrenset, og at mormoren derfor har krav på at fylkesnemnda tar stilling til om hun skal ha rett til samvær med barnebarnet.

Powered by Labrador CMS